Jeg har lyst å dele en hjerteskjærende historie om en liten blandingshund som alltid har vært sky, redd og virket veldig deprimert. Klienten min, som bor i Tyskland kjøpte lille Lara fra et omplasserings-senter for hunder i Stuttgart for 5 år siden. Hun fikk vite at Lara antageligvis var allerede rundt 7 år den gang, dvs. ca. 12 år i skrivende stund. Dette hadde veterinæren kommet fram til, ut ifra tilstanden på tenner og helse. Eieren har gitt meg tillatelse til å dele Lara sin historie. Under en Skype-Session med klienten min i mai 2020, ble jeg vist bit for bit, scenario for scenario av hundens triste forhistorie, mens jeg sendte den healing på alle traumene.
En liten hundevalp leker på en gressplen, en stor hånd løfter valpen brutalt opp og kaster den inn i et skur, sammen med en annen større hund. Døren smeller igjen, det er mørkt, det er varmt, det er ikke vann eller mat der. Magen rumler, lille valpen er så sulten at den gnager desperat på potene sine.
Døren til skuret går opp, valpen blir igjen løftet brutalt opp etter nakkeskinnet og stappet i en hvit plastpose som knytes igjen og legges på gulvet i en eldre bil. En mann kjører bilen, posen beveger seg, han stopper og kaster posen ut i grøfta og kjører videre. Valpen piper, klorer på posen og forsøker å komme seg ut. Store fugler kretser over posen. Jeg kjenner på pustebesvær og følelsen av å være innestengt og fremdeles en gnagende sult.
I neste scene har Lara blitt eldre, hun har altså overlevd og kommet seg helskinnet ut av posen, hun streifer langs veien, er engstelig, skvetten, redd, på vakt hele tiden og på søken etter mat. Hun stopper ved en stor svart søppelkasse utenfor et hus. Jeg får en tanke om at dette ikke er i Tyskland, der står det ikke søppel utenfor husene på den måten jeg blir vist her. Dette må være et annet land. Det er tydelig at Lara har blitt en gatehund. Jeg hører bråk. En hundefanger legger en slynge rundt halsen til Lara og fanger henne inn. Hun stappes inn i et bur i en varebil.
Det neste jeg ser er et digert bur, på størrelse med et stort rom, fullt av bjeffende, gneldrende, pipende og desperate hunder i fangenskap. Alle i ett enormt stort bur. Lara dyttes inn til alle de store hundene og jeg kjenner på en enorm angst og følelsen av å være bitteliten og totalt forsvarsløs. Føler jeg blir kastet inn til store rovdyr.
Slik klienten kjenner hunden sin i dag, er hun redd når noen vifter med armer eller gjør bråe bevegelser. Hun er også spesielt redd for menn. Hun har en uforklarlig uvane med å gnage på potene sine. Vi begynner å se linkene i nåtiden til det jeg blir vist i Lara sin fortid, og vi forstår at dette nok dessverre er sannheten. Steg for steg, bilde for bilde som jeg ser, healer jeg sjokk og traumer hos Lara, så hun skal få slippe å ha disse vonde minnene lagret i cellene og underbevisstheten sin. Mens jeg kommuniserer med eier over Skype, ligger Lara og sover i et annet rom.
Motstanden mot å se videre bygger seg opp i meg. Jeg har vondt i magen, føler masse ubehag. Jeg ser Lara i et mindre bur og jeg får et sekunds glimt av at hun er gravid. Jeg ser en liten valp og i samme øyeblikk ser jeg en stor hånd, som plukker opp valpen og fjerner den umiddelbart etter fødsel. Det samme skjer med alle de andre valpene. En enorm sorg skyller over meg. Jeg forstår hvor enormt Lara savner disse valpene og hvilken sorg hun har båret på hele livet sitt. Snørr og tårer renner og jeg er uten tvil om at også dyr kan oppleve like sterke følelser av sorg og savn, som vi mennesker kan. Healingenergien jobber i Harachakra (under navle-området, livmor) mens jeg healer dette enorme traumet hos Lara.
Min klient er helt satt ut, hun ante ikke at Lara har hatt valper, da pattene virker urørt (og det er de jo også), men dette forklarer depresjonen som hunden har hatt over seg som en mørk sky, så lenge hun har kjent henne. Jeg får beskjed fra oven om at eier bør skaffe en liten tøyvalp til Lara, eller ennå bedre; gå til anskaffelse av en levende hundevalp.
En lastebil rygger inntil lokalet der hundene holdes i bur. Det er mange bur overalt. Mange hunder. Menn går ut og inn og smeller med dører. Høye metalliske lyder og høye manne-stemmer som kjefter og roper om kapp med bjeffende hunder. Lara blir dyttet inn i et stort bur som settes inn i lastebilen, døren smeller igjen, det blir mørkt. Igjen en utrygg og sjokkartet opplevelse. Nye lyder, andre hunder tett oppå, ingen mat, ingen lufting. Jeg blir vist at det blir mørkt ute, lyst, mørkt igjen og lyst igjen. Jeg tolker det som at bilen kjører i 2 døgn. Klienten min antar lastebilen kjører fra Øst-Europa til Tyskland, noe som bekrefter hennes mistanke om at Lara kommer østfra. Jeg ser sjåføren, en sjuskete, shabby, feit fyr som drikker av en glassflaske jeg innbiller meg inneholder sprit, mens han kjører. Definitivt Øst-Europa, sier min klient.
Lastebilen ankommer et sted rett over grensen til Tyskland. Her er flere bygninger og innhegninger for hunder. Hundene blir vasket og stelt og får mat, for nå må de ta seg pent ut. Jeg får vite at de selges videre til omplasseringssteder for hunder i Tyskland. Jeg får en tanke; «What’s in it for the truckdriver?» Hvorfor gidder en slik fyr å kjøre i 2+2 døgn for å redde gatehunder, i stedet for at de avlives på stedet? Dette er jo tydeligvis et land der man ikke bryr seg om dyr på samme måte som hos oss. Da får jeg en forståelse for at han ikke bare får en slant for hundene, men at hovedoppdraget hans er å frakte "noe" fra øst til vest, som kan skjules godt bak et bur med bjeffende, stinkende hunder, og som han får langt mer betalt for. Uten at jeg skal påstå noe mer rundt dette.
Neste stopp for Lara blir omplasseringssenteret i Stuttgart. Min klient mener at hunden må ha vært flere steder, pga Lara angivelig var 7 år når hun kom dit. Da får jeg beskjed om at pga ekstremt elendig næring i de første årene – søppel - så har tenner og helsen til hunden fått så stor medfart, at veterinæren trodde hun var eldre enn det hun faktisk er. Det positive er at hun dermed antageligvis har langt flere år igjen å leve, enn først antatt.
Hvorfor havnet så Lara nettopp hos sin eier? På hundehjemmet var det nemlig Lara som bestemt og tydelig valgte ut sin eier, så min klient ikke hadde hjerte til å velge en annen hund. Jeg blir vist hvilke sider av Lara’s personlighet som speiles hos eier og likhetstrekk som finnes i følelsemønsteret deres. Her vil jeg ikke gå inn i detaljer, da det blir personlig, men igjen ble det noen rørende og emosjonelle oppdagelser som resonnerte med eier. Alt ga mening. Dyrene våre speiler eieren sin og de viser oss mye om oss selv. Når man kommuniserer med et dyr, må man alltid be eier om tillatelse. Aller helst heale eieren samtidig, da det er mange fellestrekk. Ofte er dyret mest opptatt av å fortelle meg om eieren sin og hva jeg skal hjelpe han/henne med. Slik viser dyret sin hengivenhet og kjærlighet overfor eier.
For å gjøre forvirringen om hvordan man kommuniserer med dyr fullstendig komplett, så kan jeg si at språk har null betydning. Om jeg sender mine tanker på norsk til hunden Lara, mens jeg snakker tysk med eieren, og samtidig får bilder og film fra oven (fra Universet/ Skaperkraften) på både norsk, tysk og engelsk, i tillegg til at mange av «rolleinnehaverne» i Laras liv var fra Øst-Europa og snakket et språk ingen av oss forstår, så går det helt greit. Jeg oppfatter uansett essensen av det som formidles gjennom følelser, klarsyn, bilder og klarviten.
Hundetransport stoppet av Politiet! Den 22. juni 2020 får jeg en melding fra min klient med link til en tysk nettavis. Overskriften lyder: Tysk Politi har stoppen en hundetransport med engstelige og dehydrerte dyr. 31 hunder fra Romania inni alt for små trange bur i en Mercedes Sprinter, beregnet for salg i Europa. Kan all healingen jeg gjorde på alle Lara sine traumer, ha påvirket noe mye større, slik at denne organiserte hundeligaen ble avslørt? Hvem vet... ;-) Hundene ble heldigvis tatt hånd om og ivaretatt. Her er link til den tyske artikkelen.
Comments