.png)
Når Universet serverer hjelpen på samlebånd
- Berit Höflacher
- 20. nov.
- 6 min lesing
En uke i oktober fikk jeg virkelig føle på at Universet har hjulpet meg ved å overstyre mine opprinnelige planer, for så å legge alt til rette for å løse en krisesituasjon.
Artikkelen nedenfor skrev jeg rett etter, men føles først riktig å dele her og nå.
I flere måneder hadde jeg planlagt å undervise masterkurset World Relations i midten av oktober. Flere av mine trofaste kursdeltagere hadde meldt sin interesse, men en etter en fortalte meg at de av forskjellige grunner må vente til jeg setter opp kurset neste år. Noe som er helt greit, men så gikk jeg rett inn i mine funderinger over hva som egentlig foregår. Så jeg spurte Skaperen og fikk vite at den ene kursuken i oktober vil jeg måtte bruke på noe helt annet. Javel...? Jeg fikk følelsen av at noe viktig kom til å skje og følte meg forbausende rolig, uten å ane hva det handlet om.
Forrige uke fikk jeg telefonsamtalen som jeg lenge har tenkt at måtte komme en dag. For noen uker siden sa jeg til og med høyt: for at min gamle mor skal forstå at nå er det på tide å ta imot hjelp, så må det skje noe først. Det gjorde det torsdag i forrige uke. Jeg ble oppringt av en hyggelig ung dame fra Baker Samson på Majorstuen i Oslo. Hun kunne fortelle at min mor satt der, ganske så forvirret og husket ikke hvordan hun skulle finne veien hjem. Min mor bor 3 t-bane holdeplasser fra Majorstuen og damen som var medisinstudent og skjønte hva som var problemet, ville ikke slippe min mor av gårde alene. Jeg takket Skaperen for den unge damen sin kunnskap, snarrådighet og forståelse og at hun fant mitt mobil nummer.
Så jeg satte meg i bilen midt i rushen og kjørte tilbake til et av Oslo's mest kaotiske lyskryss-virrvarr for å finne et lovlig sted å stoppe bilen nærmest mulig Majourstuhuset. For den som er lokalkjent, dette er ganske så utfordrende, også utenom rushtrafikken. Kunne ikke unngå å mimre tilbake til kjøretimene i samme forvirrende lyskryss og at jeg som barn kjøpte boller hos samme baker før ballett-timene i kjelleren på Majorstuhuset for 50 år siden. Jeg tenkte: "dette må være en slags divine timing som gjør at jeg befinner meg her igjen nå". Som et mirakel fant jeg et sted å stoppe og samtidig kom damen bort til bilen min med min gamle mor som så veldig sliten ut.
Kjøreturen og samtalen med en plutselig ekstra forvirret mor i bilen ble minneverdig og lettere sjokkartet for min del. Den kvelden skjønte jeg at nå klarer hun seg ikke selv lenger. Det gikk opp for meg hvordan jeg som hennes eneste barn faktisk har ignorert alvoret i alt for lang tid. Det er helt tragisk, med tanke på hva jeg jobber med til daglig. Pinlig rett og slett!
Så hvorfor har jeg oversett hvor fremtredende hennes kognitive svikt har vært? Fordi det har vært tøft å se at den personen som har vært min mor, sakte men sikkert har endret personlighet. Det har gått så gradvis, at jeg også har vendt meg til at sånn er det bare. Jeg har vært i fornektelse og avvisning, fordi noe i underbevisstheten har forstått at dette vil innebære enormt mye ansvar og oppgaver for meg, i en tid der jeg bygger opp firma og har mer enn nok med mitt eget.
Jeg har også speilet min mors mønster der hun selv fornekter alvoret og har nektet å ta imot hjelp alle de gangene jeg faktisk har foreslått å kontakte eldreomsorgen i bydelen. Jeg har brukt hennes avvisende væremåte og sinne mot meg og andre som vil hjelpe, som en underbevisst motivasjon (unnskyldning) til å utsette den tøffe avgjørelsen om å overstyre min mors selvstendighetsbehov og samtidig påta meg selv mye ansvar. Fornektelsen vår har altså blitt en slags beskyttelse. For min del beskyttelse mot frykt for å bli utbrent. For min mor beskyttelse for å bevare friheten, verdigheten og selvstendigheten.
Vi mennesker ønsker å være selvstendige, uavhengig, fri, ha våre privatliv, klare oss selv. Det skaper trygghet, mestring og kontroll over livet. Men når surriball går ut over helsa, da må noen overta. Min mor har vært god til å skjule ting for meg. I dag - etter å ha lagt en haug med puslespillbrikker sammen - ser jeg hvordan utviklingen av demens, faktisk startet for 15 år siden allerede.
Universet serverte meg mirakuløst en søt dame fra hukommelsesteamet i bydelen allerede dagen etter sjokk-oppvåkningen. Jeg sendte en takk til oven for at alt gikk på skinner så lynkjapt. På kvelden kom legevakten innom og konstaterte en infeksjon som hadde forverret det kognitive ganske så akutt. Mandag var allerede sykepleier fra Mestringsteamet innom og igjen følte jeg at noen styrer dette så det går ekstra smidig. Til og med fastlegen hadde ledig time dagen etter, midt i influensa-sesongen. Takk igjen til Universet!
Etter 7 dager, som "helsearbeider" hos moren min, kan jeg endelig puste igjen, jobbe med klienter og dele min erfaring med dere. Noe av det jeg la spesielt godt merke til, var nemlig hvordan jeg selv stengte mine egne følelser inne den siste uken. Når jeg kom hjem på kveldene, måtte jeg først rense energifeltet mitt energetisk eller med en dusj. Så la jeg meg på sofaen og lot kroppen slappe heeeeelt av, men.... da kom følelsene og ville renne over. Jeg observerte hvordan jeg hadde lyst å flykte inn i en TV-serie eller drukne meg i dustete scrolling på mobilen, for å distansere meg fra følelsene mine og realiteten. En virkelighetsflukt for å holde ut til alt var på plass.
Jeg fikk opp minner om klienter som har fortalt meg om påkjenningen ved å være pårørende til noen som er syk over lang tid. Jeg så for meg hvordan det vil kunne oppleves som en lettelse den dagen ansvaret blir borte, midt oppi sorgen, altså den dagen noen dør. Samtidig som man får skam- og skyldfølelse fordi man tenker og føler på den måten. Jeg så for meg hvor sannsynlig det er at man blir fullstendig tom for energi - utbrent - etter en slik periode i livet sitt.
Jeg husket hvordan jeg selv flyktet tilbake til jobben etter å ha mistet et sykt barn når jeg var ung. Det å gå tilbake til jobben hjalp meg å legge lokk på all sorgen og alt som jeg hadde undertrykt et halvt år mens babyen lå i kuvøse. Jeg skjønte hvor viktig det er for meg nå å ta lærdom av alt som har vært og rense og heale meg selv etter timesvis i tung demens-energi. Hvis ikke vil jeg slite meg ut og det igjen vil gå utover kundene mine, firma mitt.... og økonomien min.
Jeg spurte Skaperen; "Hva er det viktigste for meg å heale nå?" Jeg hørte: Bruk din egen meditasjon for å heale tema svik med fokus på at du svikter deg selv akkurat nå. Jeg satte på meditasjonen min og sovnet. Husker ingenting. Gjorde det samme dagen etter. Sovnet igjen. Så her har jeg en healingprosess å gjøre. Heldigvis har jeg gode teknikker for selvhjelp fra You & The Creator kurset jeg underviser.
Så som du forstår, kjære leser, jeg kunne umulig ha mestret å undervise mesterkurset i 5 sammenhengende dager denne uken. Da ville helsevesenet aldri ha kommet på plass hos min mor og det ville også ha gått utover kursdeltagerne. Når jeg underviser ønsker jeg å være mentalt 100% tilstede for deltagernes prosesser og undervisningen.
I dag - 1 uke senere - er første dagen jeg kan konsentrere meg om firma mitt igjen. Jeg har vært uendelig takknemlig for at helsevesenet kom så fort og så lett på banen. Alt bare la seg til rette. Nå får moren min tilsyn 2 ganger i døgnet og jeg kan puste igjen. Jeg vet virkelig ikke hvordan jeg skulle ha klart å la være å få fullstendig panikk midt oppi der, hvis det ikke hadde vært for Thetahealingen og Marcello Haugen som kom inn fra sidelinjen og ga meg noen fine, lyse framtidsvisjoner.
Jeg minner deg om at som Thetahealer har vi alltids andre Thetahealere som kan hjelpe oss når vi står midt oppi noe. Dersom du blir med på kurs hos meg, vil du bli en del av et spirituelt fellesskap.
Masterkurset World Relations: Les mer her! Påmelding til alle kurs finner du i kurskalenderen! Grunnkurset i Thetahealing starter som regel 2 ganger i året (januar og august/september).
Du finner ledige timer for Thetahealing i min bookingkalender eller følg linken nedenfor.
PS: Sjekk gjerne ut "House of Theta".
Bildene er fra nedre Smestaddammen i Oslo. Svanefamilien har blitt matet av min mor.
Kommentarer