"Jeg skulle så gjerne visst hvorfor svanene føder unger ved den ene dammen, og så vandrer de avgårde til den andre dammen etter noen uker. Dermed må de gå over Hoffsveien og det blir kaos i trafikken og dette skjer hvert eneste år. Kan du forklare meg hvorfor? Hvordan tenker de svanene egentlig? ", spør min mor, som bor i Hoffsveien i Oslo. Hun lurer også på hvorfor svanene i Øvre- og Nedre Smestaddammen sloss så mye og dreper hverandres unger.

Jeg tar utfordringen, men ber om å få nummeret på svaneparet, for å sikre meg at jeg snakker med riktig svanefar og svanemor. Svanene som hekker i Oslo er som regel merket med et ring-nr. på foten. Så mediterer jeg meg kjapt inn i en thetafrekvens og begynner å kanalisere det jeg tar inn.
Svane E014 – Hann
Hører han hveser og lager lyder fra halsen og roper «Herredømme, herredømme, her er jeg, her holder jeg til, her bor jeg, hold dere unna, dere er uønsket her i mitt territorium». "Jeg er stolt, jeg har et ansvar om å få mine gener videre til neste generasjon. De skal bli like flotte som meg og ennå bedre. Jeg må ha en hunn ved min side som er bra nok for flotte meg. Det er tøft å være svane. Jeg er stor i kroppen, det er mye som skal løftes opp når jeg skal fly. Jeg er tung, men har kraftige vinger som utvikles over tid. Jo større jo sterkere."
"Vi har et herredømme her på jorden, vi svaner. Vi skal føre arten videre og forsvare våre områder. Det er vanlig at 1 hannsvane har flere kilometer med territorium andre steder på jorden (kanskje før i tiden). Men her – her er det ALT for trangt og smått. Skjønner ikke at de andre ikke forstår at de ikke har noe her å gjøre. Denne dammen er MIN! Jeg var her først (tror han da…). De kan reise andre steder, her regjerer JEG, for det har JEG bestemt. Min kone, min fru, min prinsesse, min medsammensvorne, hun har å passe ungene når jeg ikke følger med. Jeg har viktigere ting å drive med innimellom. Da må jeg forsvare området. Se etter nye fluktmuligheter – tilfelle det skulle dukke opp en fare. Alltid være på vakt. Alltid vite hva som foregår overalt i området mitt. Ha full oversikt."

Han er ivrig og fortsetter; "Den maten de serverer her, den kunne vært bedre. (Folk mater dem). Noen ganger mugner den i vannkanten (brød). Ikke bra for oss svaner. Vi liker friske delikatesser, akkurat som dere. Ferskvare". (Ser for meg grønne, saftige vannplanter som de må finne selv, men som det ikke er nok av i Smestaddammen). "Tilgangen på mat var bra her når forfedrene våre kom hit i sin tid. Da var det nok mat i dammen til alle. Vi var ikke så mange den gangen, bedre fordeling av ressursene. Det har kommet så mange til. Ikke bra. Hvor kommer de fra egentlig?" (han undres).
"Det de mater oss med her er godt og greit, men vi blir som dere mennesker, det er lettvint å la seg mate i stedet for å finne mat selv. Hadde dere ikke matet oss, så hadde flere av oss måttet finne seg andre naturlige hekkeplasser med nok tilgang på mat. Så det er for så vidt dere mennesker som skaper en ubalanse for oss svaner og andre fugler. Det blir for mange av oss her, fordi dere gir oss unaturlig mye tilgang på mat i forhold til arealet på området her. Dammene er fine de, men det vokser ikke nok mat for oss her for en hel sesong. Forurenset er det også. Fra veiene rundt om. Det siger inn forurenset vann og det kan vi merke på fjærene våre når vi steller oss. Vi forurenser også selv, når vi er så mange på et sted. Det er heller ikke bra". (Avføring).

Han blir alvorlig; *"Måkene er noe herk. Vi ville under naturlige omstendigheter aldri ha hekket på steder der det finnes truende store måker som tar våre små. De er også i ubalanse og har lært seg at mennesker betyr føde. Måker er smarte – og late og glupske. De gjør alt for et lettvint måltid mat. De har spisse nebb og utgjør i prinsippet en fare for oss store svaner også. Det kan fort gå med et øye, dersom man gir seg ut på en kamp med en måke. Da ofrer vi heller en liten en (en unge). Så lar de oss være i fred en stund. Det er brutalt, men slik er naturen. Man må ta sine vurderinger. Mister jeg et øye og blir skadet for livet, så kan jeg i alle fall ikke passe på familien lenger."

Jeg spør: Hvorfor må dere vandre av gårde med de små svanebabyene deres? Han svarer: "De trenger å se at verden er større enn bare der de er født. De trenger å se at det finnes flere vann. Når de blir store nok, flyr vi mellom vannene med dem. Det ligger i vårt DNA, at våre forfedre hekket lenger unna vann. På store flate sletter med gress langs brede elver og vann. Dette pga. vannstanden kunne variere om våren. Hvis man bygget rede for nærme vannkanten, da kunne man risikere at eggene eller de små forsvant med strømmen. Derfor ligger det kunnskap i våre celleminner, om at vi skal ta med våre små på en spasertur mot vann, så snart de er store nok til det. Fordi der var det viktig næring og de måtte lære å svømme. Så dette har med våre forfedre å gjøre. Beklager hvis det virker forvirrende i bylivet dere lever i dag, men vi har ur-genene våre med oss vi også, akkurat som dere responderer med reptil-hjernen, når dere blir redde. Null logikk og null fornuft da også, hihi 😉 "
"Hun lille damen som mater oss, hun er snill (min mor). Hun kjenner vi igjen overalt. Om hun går et annet sted på jorden, og vi ser henne, da vil vi kjenne henne igjen. Vi drar kjensel på mennesker på godt og vondt. Hun har bare gjort oss godt. Hjulpet oss og matet oss og verdsetter vår nærhet. Vi ser det på energien hennes. Hun er trygg med oss. Andre er redde oss og usikre. Hvis noen med dårlig energi, gjør henne noe, ville vi ha forsvart henne og gått imellom." Han viser meg hvordan de stiller seg opp og brer ut vingene og freser.
"Takk for at du ville høre på historien vår."
Svane U017 – Hunn
Jeg får med en gang kontakt med en helt annen type energi, mye mer feminin og søt dame. Hun føler seg så vakker med sine hvite fjær, og vet at hun er en vakker fugl som mennesker liker å se på. Yndig. Hun flyter rundt på vannet og nyter oppmerksomheten fra folk som vil se på henne og ta bilder av henne og de små barna hennes. Hun vet at de foreløpig bare er søte, men at de vil bli flotte store fine svaner en dag. Hun er meget stolt over avkommet som har ploppet ut av eggene hun har ligget på.
"De er mine! Mine! Se på dem, er de ikke fine? Jeg er så stolt." Hun har bare lyst å flyte bortover vannet med barna hele dagen og la seg beundre, så stolt Mamma er hun.
Hun har en tro om at hannen passer på henne og barna. At han vokter og holder farer unna. Men hun ser jo at han ikke alltid følger like godt med, så av og til må hun også trå til. Selv om hun mener at det er hans oppgave. Hun er litt oppgitt over han. For han styrer med så mye annet når han skal passe unger. Hun har en tanke i hodet hele tiden; vi må finne mat og vi må finne et trygt sted i ly for natten. Det er viktig hver dag. Hun lærer de små hva de kan spise og ikke. Hun viser dem. Når hun noen gang svømmer litt fort og de henger etter, så er det for at de skal forstå at de må holde seg inntil henne, ellers er de i fare. De må lære «the hard way». Hun hater måker! Forbaska herk! Men hun har også respekt for dem og vet at hun ikke har mye å stille opp mot de «gribbene». De nebbene er farlige.
Hun elsker hannen sin. Hun syns han er så flott og stor og vakker. Hun er stolt av han, men også litt oppgitt over han noen ganger. Hun syns han brysker seg for mye, i stedet for å gjøre en god jobb med å passe på dem. Hun er ofte alene, fordi han er ute og flakser (bokstavelig talt). De kommuniserer telepatisk. Så hun vet hvor han er. Han leter etter nye plasser. Ser seg om. Tester ut om det er andre steder som er bedre, der de kunne slått seg ned i framtiden.
Han er også ute for å kommunisere med andre svaner. Som om han er sosial med dem. Utveksler informasjon og erfaring. Telepatisk. Og hun aksepterer det. For sånn er det bare. Det er viktig for stammens utvikling og eksistens. De har venner andre steder. Søsken og fjerne familiemedlemmer. De holder kontakten liksom. Hun vil også være med, men hun er forpliktet til å passe barna. Det er pri 1 akkurat nå. Når de er store, da sosialiserer hun også med andre hunner. De har rivaler, men de har også svaner de aksepterer og er sosiale med.

Hun bekymrer seg fordi det er lite mat i dammene på Smestad. Det minker over tid, fra år til år. De mates, og det er greit, men det er ikke optimalt for ernæringen og utviklingen deres. De får mangelsykdommer over tid.
Hun sier; "Vi er takknemlige for at dere mennesker bryr dere og mater oss, ikke misforstå, for vi er prisgitt den matingen til tider, men dere gjør det ofte av egoistiske hensyn, for å ta bilder fordi vi er vakre. Ikke alltid dere tenker over konsekvenser. Naturen kommer i ubalanse over tid. Dere skaper behov hos dyr, som dyr i utgangspunktet ikke har. Se på måkene. Hva gjør de her inne egentlig? De er ment for å fange fisk på havet. De er her ene og alene fordi mennesker er sløve med å legge mat overalt. Søppel. De har også endret næringskilden sin totalt over noen få år, med tanke på hvor lenge måker har eksistert på jorden. Pga. mennesker. "
"Dere skaper ubalanse overalt hvor dere setter deres bein. Dere er vakre dere også, men dere eier ikke jorden mer enn hva vi gjør. Vi må dele på det som er her. Ta vare på det, det varer ikke evig, slik dere driver på. Vannet smaker ikke som før i tiden. Ikke det at jeg vet det, for jeg har ikke levd så mange år, men mine forfedre forteller det, jeg føler det på meg inni meg at det er sånn."(Hun er altså i kontakt med sitt DNA).
Jeg spør: Kan du fortelle hvorfor dere spaserer på tur med deres bitte små babyer? Hun svarer: "Det er som han fortalte deg. Urgammel skikk og bruk 😉 Vi kan ikke noe for det. Det har også med sikkerhet å gjøre. De redene som våre forfedre hadde langs strandlinjen, de var usikre mot rovdyr. De måtte trygges mot vannstrømmer, ved å legges inn på land i høyt gress. Men å være der over tid, når ungene vokste til og ble større og lagde mer lyder og beveget seg fritt rundt redet, det skapte faresituasjon mot store rovdyr som lurte i gresset. Derfor flyttet man kjapt fra redet nærmere vannet. Der var vi tryggere i sivet. Forfedrene våre altså."
Det ligger altså en latent kunnskap i celleminnet deres, fra forfedrenes DNA, om at de må hekke litt unna vann pga. faren for å bli tatt av strømmen, pluss at de så må skynde seg tilbake til vannet, pga. fare for rovdyr i gresset. Selv om dette ikke stemmer med dagens situasjon. Jeg blir imponert over kunnskapen som kanaliseres til meg fra disse dyrene.
Hun avslutter med: "Du kan hilse den lille damen (min mor) og takke for all maten hun leverer til oss. Det verdsettes kolossalt i en tid der ressursene stadig minker. Vi føder oss på siv og gress og vannplanter andre steder resten av året. Vi flyr til fjerne strøk og lærer forskjellige farvann å kjenne. Det er viktig for ungene å fly store distanser innimellom. Det styrker vingene og skaper forståelse av den store verden vi lever i. De må vite det. De må lære å navigere også. Det er også en grunn for at vi vandrer av gårde. De skal lære å navigere tilbake til utgangspunktet en dag."
"Vi verdsetter den tiden du har brukt på å snakke med oss, det er viktig at kunnskap om svaner ikke går tapt. Dere mennesker tror dere har svar på alt, med det har dere ikke 😉".
Hilsen et svane-par i Smestad-dammen, Hoffsveien, Oslo.
Bildet nedenfor er tatt av meg ved Nedre Smestad-dammen av et tilfeldig svanepar med sine unger.

Dette var, om ikke annet, en underholdende historie. Det blir imidlertid ikke riktig å ilegge svaner menneskelige egenskaper som her. Svaneparet er godt kjent av alle som følger med på svaner i Oslo. De har med tiden fått nye ringnummere begge to. Det er vanskelig for svaner å finne egnede hekkeplasser i Oslo. Dette svaneparet er over gjennomsnittet komfortable med mennesker (grunnet mating - det er rett nok, men svaner har lett for å preges på mennesker og legger livet sitt til rette her i byen fordi det blir stadig mindre plass og mat for dem i naturen) Svaneparet har forsøkt å hekke ved Frognerstranda uten hell. De fikk frem en unge der i 2023, de andre ble tatt av andre dyr…